Bollene til Bjarne

Hva er håndfast i vår tid? Når nyheter er falske og hånda di først og fremst er vant til å holde fast i en skjerm.

Jeg fant Bollene til Bjarne i huset bak der jeg vokste opp. Da jeg var lita, satt jeg på kjøkkenbenken og så dette huset fra vinduet. Jeg så det fra trappa opp til andre etasje, og jeg kan tegne huset fra hukommelsen. Men jeg kan ikke huske hvordan Bjarne så ut, jeg vet nesten ikke om jeg har sett han.

Hjemmet til Bjarne var et bruk med uthus og stabbur, og innholdet vitnet om en verden helt ukjent for min generasjon. Her har møblene stått lenge, her er bøkene lest igjen og igjen, og her er det ingen skuffer fulle av utgåtte ladere og elektroniske duppedingser. I uthuset og stabburet sto esker på esker av utskjærte knåter, eller kåter. En type trebolle skjært ut av utvekster på trær.

I denne utveksten, vrir og vrenger treet egne fibre uten noe tydelig system som vi ellers finner i årringene i stammen. Slik skaper treet intrikate mønstre, som blir en overraskelse for den som håndterer det. Lunefulle er de også, med en seig og hard konsistens. Å skjære ut disse bollene krever tid, kunnskap og tålmodighet. I følge en slektning av Bjarne, brukte han mye tid i skogen på å jakte etter emner på sommerhalvåret, mens vinteren gikk til å skjære ut bolle for bolle. Det gir årevis med arbeid.

Jeg vet ikke om Bjarne ville selge eller gi fra seg disse. Men jeg vet at alternativet ville vært å kaste dem, og jeg syns de fortjener bedre. De vitner om stahet og håndverk, tradisjoner og kunst. Og hvis du kjøper en, fyller du hjemmet ditt med en del av norsk natur ingen i verden har lik. Hver eneste bolle er helt unik.

Bjarne hadde faktisk ikke innlagt vann, men han hadde noe håndfast, innøvde evner og en hel masse tålmodighet. Måtte det også bli mer sånt i ditt og mitt liv, og færre skuffer med utgåtte ladere og elektronikk.